Eli Maria Lundgaard, Jo Mikkel Sjaastad Huse, Bianca Hisse, Sigbjørn Bratlie & Daniel Slåttnes

Språket stammer ikke fra logikk, men fra lidenskap, hevder Rousseau i essayet Essai sur l’origine des langues [Essay om språkets opprinnelse]. Hvorfor utviklet vi språk? Og, hva er språk egentlig? Kommunikasjon er helt avgjørende for vår eksistens. Det danner premissene for alle interaksjoner; hvordan vi uttrykker våre behov, følelser, tanker og idéer. I takt med opplysningstidens tidsånd, anser Rousseau det rasjonelle språket som siste steg i en lineær utvikling, som plasserer mennesket i en unik posisjon sett opp mot andre arter. Med dagens øyne kan det fort oppleves som arkaisk; dyr, planter, sopp – alt kommuniserer, og følgende kan man vel hevde de har sine egne språk, selv om vi ikke er i stand til å avkode dem. Samtidig er det også noe eget med menneskespråket, både i dets kompleksitet og utstrekning, og ikke minst i det at det eksisterer på flere plan – muntlig, kroppslig, skriftlig og visuelt.

Utstillingen Lorem Ipsum stammer fra BOs open call i 2023. Parallelt med juryeringen var jeg dypt oppslukt av Bruno Latours Nous n’avons jamais été mordernes [Vi har aldri vært moderne], hvor han bryter ned forestillingen om fremgang; ifølge Latour eksisterer det ikke et historisk brytningspunkt hvor mennesket går fra å være førmoderne, eller primitivt, til å bli moderne. Han går til angrep på de forestilte dikotomiene mellom natur og kultur, mennesker og dyr, subjekter og objekter, og i forlengelse av dette også interaksjonsmønstrene mellom disse. Tankene mine vandret videre til språket, hvordan vi kommuniserer med hverandre og med våre omgivelser. Men også språkets paradoksale natur, med sin iboende evne til både å inkludere og ekskludere i kraft av det å gjøre seg/bli forstått og ikke. I det vi gikk gjennom søknadene om utstillingsplass, var det fem prosjekter som umiddelbart koblet seg på denne tankerekken, og det er altså disse som presenteres i denne utstillingen.

Det første som møter publikum i det de trer inn i utstillingen er tekstinstallasjonen Et sted å gå seg vill av Eli Maria Lungaard. Arbeidet er inndelt i 13 deler som strekker seg over gulvet gjennom hele utstillingen, slik fungerer det som et forbindende ledd som også setter de andre verkene i kontakt med hverandre. Med setninger som både veileder og villeder undersøker Lundgaard landskap i tid og rom. De trer frem som labyrinter, som manifesterer seg mentalt som fysisk, for deretter å bli utsatt for forandring gjennom biologiske krysninger, bevegelser og beskrivelser. Verket inviterer til en reise gjennom ukjente rom, skiftende landskap og språklige former. I en sammenveving av det forståelige, det skiftende og det desorienterende fremstår arbeidet som en poetisk refleksjon rundt hvordan vi ser og beveger oss i verden, og hvordan språket i denne sammenhengen kan fungere som informerende og oppklarende, men likefullt forvirrende og kompliserende.

Når man løfter blikket, møter man i det største visningsrommet Jo Mikkel Sjaastad Huses skulptur av en hund som hopper over et hinder. I et tilhørende lydspor kommer vi tettere på både hunden og hinderet i en samtale som til å begynne med fremstår som komisk og abstrakt. Hinderet, som etter sigende befinner seg i en form for eksistensiell krise, møter en hund som synes å kun ha en ting på agendaen – prestere, for etterfølgende å motta (be)lønning for strevet: «Treat, jump, treat, jump, jump!» De to monologene vokser sammen i en dialog, som i sin tur nokså bokstavelig påpeker det gjensidige avhengighetsforholdet mellom hunden og hinderet; hunden kan ikke hoppe over noe som ikke eksisterer. For utenom at verket rent faktisk inneholder monolog og dialog, assosierer arbeidet videre til vår opplevelse av språket som noe primært menneskelig – noe som skiller oss fra dyrene. Språk begrenser seg imidlertid ikke til mennesker, ei heller til dyr. Som påpekt av Peter Wohelleben i The Hidden Life of Trees, så kommuniserer alle levende vesener – til og med trær og planter «prater» med hverandre.

Forflytning og begrep om grenser i utvidet forstand står sentralt i Sigbjørn Bratlies to videoverk Safarkayga og Gávččáldat. Begge må sies som typiske for Bratlie, som over mer enn ti år har produsert en rekke videoverk som alle tar utgangspunkt i at han tilegner seg et nytt språk, for så å kontekstualisere det i noe som umiddelbart framstår som en absurd setting. I Safarkayga følger vi kunstneren gjennom en roadtrip i Finnmark, hvor han på det som for et utrent øre fremstår som nokså flytende somali presenterer fylkets komplekse historie som smeltedigel mellom samisk, kvensk/finsk, norsk og russisk kultur. I den nyproduserte Gávččáldat er det språket gælisk som presenteres, men på samisk. De to videoverkene oppleves begge som om de opererer i grenseland, mellom språk, kulturer, land og fortellinger. Med sine umiddelbart pussige sammensettinger, foreslår Bratlie også andre potensielle koblinger – det som i utgangspunktet virker ulogisk, gir plutselig mer og mer mening.

Inspirert av den bolivanske poeten og skribenten Adela Zamudios poesi viser Bianca Hisse arbeidet Loca de Hierro / Iron Madwoman; et tekstilarbeid og en installasjon fra en større serie som undersøker koblinger mellom språk, grenser og forflytning, med et særlig fokus på koreograferte bevegelser av arbeidsinnvandrere. I denne sammenheng trer oversettelse frem som en kroppslig praksis. Tekstilarbeidet er utviklet i samarbeid med den bolivanske syersken Stephany Quispe, som sammen med Hisse, har oversatt Zamudios ord til sting, farger og mønster – gester som følger ufullstendige kart og forestilte geografier. Den skulpturelle installasjonen består av ulike elementer i kobber, stål og jern, som umiddelbart assosierer materielt til infrastrukturer knyttet til industrielt arbeid i sin mest sårbare form. Tegninger i støv på gulvet viderefører verket i skapelsen av et ufullstendig språk; det trer frem som et taktilt terreng, et kryptisk, territorielt manus. De to fysiske arbeidene er akkompagnert av et dikt hvor Zamudios tekst kryssklippes med historier fra vår egen tid om utnyttelse av arbeidsmigranter, og ensomhet blant overarbeidende og underbetalte kropper.

I utstillingens innerste rom presenterer Daniel Slåttnes Konferansen for Ting-i-seg-selv. En gruppe skulpturer er plassert rundt på gulvet, med tilhørende høyttalere holder de appeller og diskusjoner gjennom en programvare som oversetter kvaliteter i skulpturene til tale. På dagsorden for konferansen står tingenes opplevelse av sin egen eksistens. Skulpturene diskuterer dette temaet med utgangspunkt i spekulative tekster fra filosofiens verden. Hver skulptur har sin egen språkmodell, som er trent i å se ting fra den gitte skulpturens ståsted, og dermed imiterer skulpturene den menneskelige, uunngåelige subjektiviteten i hvordan vi forstår og samhandler med verden. At det imidlertid dreier seg om gjenstander, og ikke levende vesen, forviller oss videre inn i materien. For, som Slåttnes selv sier, er han kun en assistent for skulpturene, formene er funnet, samtalen er KI-generert, og i alt dette kan man spørre seg om ikke skulpturene har blitt i stand til å kommunisere på egen hånd? Hvis det stemmer at ikke kun mennesker, men alt har språk, hva er det egentlig som gjør oss spesielle?

Som helhet, er utstillingen Lorem Ipsum en invitasjon til å reflektere rundt språk; hva det betyr for oss, hvordan vi forstår det og bruker det, og hva det rent faktisk er. De ulike verkene som presenteres tilbyr perspektiver på de ovennevnte spørsmålene, så vel som utvider og utfordrer ideer om hvem og hva som snakker. I essayet Silken, rummet, sproget, hjertet, assosierer Inger Christensen over språket og kunstens opprinnelse med utgangspunkt i den kinesiske forfatteren Lu Chis (206-303) bok Ars Poetica. Sentralt for essayet står forholdet mellom språket og virkeligheten, som hun beskriver som en «terskeltilstand»: «…språk og verden uttrykker seg ved hjelp av hverandre. Verden, som har sin naturlige forlengelse i språket, blir bevisst seg selv, og språket, som har sin opprinnelse i verden, blir en verden i seg selv, en verden som folder seg stadig mer ut.» Med Lorem Ipsum håper vi å invitere inn i en tilsvarende tilstand, hvor de inkluderte verkene inviterer til utvidede forståelser av språkets mangefasetterte natur.

Utstillingsteksten er skrevet av BOs direktør og utstillingens kurator, Una Mathiesen Gjerde.

Leseliste

Utover arbeidene som vises i utstillingen, har de inviterte kunstnerne også bidratt til det utvidede kuratoriske rammeverket gjennom å anbefale hver sin bok. Samtlige har utfordret mine ideer både om språk og kommunikasjon; hvem og/eller hva snakker, hvordan og hvorfor gjør de det. Bøkene finnes tilgjengelig på BOs kontor.

Berger, John, Why look at animals? (Jo Mikkel Sjaastad Huse)

Christensen, Inger, Hemmelighetstilstanden (Eli Maria Lundgaard)

Gombrowicz, Witold, Kosmos (Sigbjørn Bratlie)

Wohlleben, Peter, The Hidden Life of Trees – What They Feel, How They Communicate (Daniel Slåttnes)

Zamudio, Adela, Selected Poetry & Prose (red. Lynette Yetter) (Bianca Hisse)

Takk til

Utstillingen er realisert med støtte fra Kulturrådet.

Eli Maria Lundgaards bidrag til utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond.

Jo Mikkel Sjaastad Huse ønsker å takke Eli Mai Huang Nesse for assistanse underveis og Ole-Petter Arneberg for uvurderlig assistanse og kjapp feedback på tekst, samt Fond for Lyd og Bilde for støtte til realiseringen av verket i utstillingen.

Bianca Hisses arbeid er realisert med støtte fra Oslo kommune. Tekstilarbeidet Loca de Hierro / Iron Madwoman er skapt i samarbeid med den Brasil-baserte, bolivianske syersken Stephany Quispe. Diktet Unfeeling Machine er skrevet i samarbeid med Patricia Carolina. Hisse ønsker og rette særlig takk til NGO Tecendo Sonhos for å tilrettelegge for samtaler med migranttekstilarbeidere i São Paulo.

Sigbjørn Bratlies videoverk er realisert med støtte fra Kulturdirektoratet.