Tina Kryhlmann (1986) er født og basert i Oslo. Hun har en master i fri kunst fra Konsthögskolan i Malmö 2017, og har studert filosofi ved Universitetet i Oslo. Hun arbeider tverrfaglig med tekst og visuell kunst. Hun deltok senest med et tekstverk til gruppeutstillingen Growing Up Googie i 2020 på det kunstnerdrevne galleriet Sydhavn Station i København.
I sin første soloutstilling i Oslo viser Tina Kryhlmann en ny installasjon bestående av video, store mengder stein og skulpturer i keramikk og glass. Med gjenbrukt stein fra Norsk gjenvinning, har hun fått fraktet stein fra revne bygningsmasser til galleriet. Etter utstillingens slutt, skal steinen tilbake til Norsk Gjenvinning, og fortsetter slik i byrommets syklus.
I filmen Panta rhei har Kryhlmann, med tillatelse fra YouTube-kanalen “microuruguay” brukt klipp fra mikroskopfilmer. Klippene viser organismen Collodictyon triciliatum, en av verdens eldste arter. Collodictyon triciliatum er en-eller flercellede organismer som ikke kan plasseres i et bestemt dyre-, sopp- eller planterike, og det forskes på om organismene kan gi innsikt i tilblivelsen av livet på jorden. Panta rhei er et konsept som stammer fra den greske filosofen Heraklit og betyr “alt flyter”. Heraklit mente at verden blir til i spennet mellom motsetninger, som både forener og til enhver tid er i strid med hverandre slik at verden er i konstant bevegelse.
Hun lanserer i sammenheng med utstillingen en ny kunstbok, bestående av poesi og fotografier fra geoparken Gea Norvegica .
Utstillingen er støttet av Norsk Gjenvinning.
Landskapet er en tidsbærer. Vi gir ulike tider navn og ser dem stablet oppå hverandre, sammenfoldet, marmorert i et tverrsnitt av fjellsiden, snittet av våre eller tidens hender. Plantene og dyrene ligger sammenfoldet i mineralene, som historie sammenfoldet i en avis. Ting som skjer, blir til stein. En eldgammel sjøbunn ruver i været ved kysten, et svaberg ligger langt oppe i skogen. Nå kan det virke som om havet søker tilbake til sin gamle bunn. Ulike tider og steder møtes på samme sted til samme tid; i skjærgården langs Oslo-fjorden, og nedover norskekysten, ligger 1500 millioner år gammel prekambrisk gneis, som engang har vært en panskandinavisk fjellkjede. Glatte, bølgende, skurt ned av et antall istider, møter de en klippevegg av ordovisisk kalkskifer: forstenet havbunn og rester av skalldyr gjennom 450 millioner år. Et langgrunt hav, som da det var flytende, lå ved ekvator. Flytende masser av jern beveger sakte landet, og skaper det geomagnetiske feltet så fuglene kan flytte etter. På kalksteinsåsen står furuer og lindetrær med røtter fra da isen sist trakk seg tilbake; svulne knoller av oppspent hud med gamle og nye stammeskudd, bestrødd med sjeldne orkideer og insekter.
Her er ikke døden under jorda, den er på overflaten og lar det nye vokse ut av det gamle. Enorme rotvelter med nye små trær hengende ut av rotstystemet, barkebillens skrifttegn langs de falne stammene. Den forstenede havbunnen, som gir opphav til nytt liv, gir et innblikk i syklusen som fortsatt pågår — et innblikk i tiden. Tiden det tar for verden å fryse til, for isen å vokse til en bre. Tiden det tar for en bre å smelte og ta med seg en fjellkjede på veien. Tiden det tar for skifer å omdannes til marmor. Tiden det tar for oss å bli til stein, vi er midt i den forrykte dansen.
