I 2026 feirer BO 50 år, og i den anledning ønsker vi velkommen til samtaleserien «Tilbakeblikkets kapittel», kuratert av Elisa Turcato Bakken. Gjennom fire samtaler med fire nøkkelpersoner i det norske kunstfeltet, vil Bakken undersøke kunstnerorganiseringens rolle i Oslos kunstscene gjennom de siste 50 årene og spekulere i tiden fremover. Hvilken rolle har kunstnerorganisasjoner som BO utøvd historisk? Hva er vår rolle i dag? Og, hvordan blir det i fremtiden?
Samtalerekka er inspirert av Bakkens pågående arbeid med BOs arkiv. Idet historiske linjer sakte med sikkert tegnes opp, blir det fristende å fremme kunstnerorganisering i en bredere kontekst: Hvordan forstå kunstpolitisk historie, i tråd med det rent kunstfaglige, via en kunstnerstyrt plattform? De fire samtalene vil gå tilbake i tid med sikte på å plassere nåtidens kunstklima i et annet, mer historisk forankret lys, om ikke mindre.
Hva skiller BOs oppbygning fra andre visningsrom? Lignende spørsmål stilles relativt ofte blant besøkende ved visningsrommet i Rådhusgata 19. Byens godt etablerte kunstnere er nok mer bevisst etterdønningene til kunstneropprøret i 1974: Hva tiden speiler av krav, vilkår og rettigheter. Dette begynner likevel å bli en stund siden. Og spørsmålet som melder seg nå, er om denne avstanden også kan ende med å forringe den politiske arven etter kunstneropprørets innsats.
Forholdet mellom kunst og politikk er i kontinuerlig endring. Prinsippet om armlengdes avstand har alltid – eller i det minste siden slutten av siden omtrent sent 1800-tallet – blitt opprettholdt av kunstnerstyrte plattformer, om så på skiftende vis. Som et selvsagt resultat eksisterer ikke BO i statisk form. Institusjonen reagerer mot og med kunstfeltet sånn som det ser ut til enhver tid. I over et halvt århundre har dette arbeidet tatt plass gjennom ulike drakter, adresser og former for engasjement.
Den karakteristiske historien om kunstnerorganisering i Norge eksisterer et sted i mellom: den individuelle kunstneren, det frie feltet, de store museene, mer kommersielt orienterte gallerier og større landsdekkende forbund, og andre former for foreningsvirksomhet. Som understreket av Marianne Heier i Billedkunst nr. 1/2026: «Den unike modellen norsk kunstliv er bygget på, er kjempet fram av kunstnerne selv. Det er opp til oss å forsvare den i møte med vår tids utfordringer». Hva er så vår tids utfordringer? Og hvilke «oss» eksisterer i dagens kunstliv? Med BOs egen historie som springbrett, sikter «Tilbakeblikkets kapittel» på å om ikke besvare, så drøfte spørsmålene som løftes av Heiers kampånd.
I den sammenheng kan man selvsagt komme med argumentet som tilsier at kunstfeltet befinner seg i en slags eviglang runddans, hvorav det kunstfaglige, selve samtidsverket, forsvinner i et lite virvar av kvasisosiologiske analyser: «…la landets kulturarbeidere bruke kreftene på å lage ting, snarere enn å kjempe for sin legitimitet på offentlig lønn», skrev nylig kulturredaktør i Morgenbladet Bernhard Ellefsen. Ouch. Men tidvis presist. Videre hevder han bastant: «Norge er blitt et land uten kulturpolitisk diskusjon». Der treffer han kanskje en viss tidsånd.
I seriens første samtale, møter Bakken kunstner og professor ved KHiO, Ane Hjort Guttu. Her vil fokuset ligge på hvordan kunstneren sitt forhold til politikken, eller staten som sådan, har vært gjenstand for ulike holdninger opp gjennom. Selv var hun ferdig utdannet ved Kunstakademiet i Oslo på 1990-tallet, og har siden utøvd en aktiv rolle, både som kunstner, med internasjonalt nedslagsfelt, og som underviser for nye generasjoner av kunstnere ved akademiet. Samtalen vil ta utgangspunkt i Guttus egne erfaringer og refleksjoner i møte med en yngre generasjon kunststudenter, blant annet deres forhold til kunstnerorganisering, mer spesifikt det kunstnerstyrte feltet: styrt av kunstnere, med en oppbygging preget av medlemskap, juryeringer, demokratiske prinsipper, og ikke minst: skjønnsvurderinger. Alt dette som ikke kan kvantifiseres, og som derfor passer politiske krav om målbarhet dårlig.
Ved årtusenskiftet skrev forfatter Thure Erik Lund om sitt syn på ymse foreningsstrukturer: «Det later til at det er en ukontrollert vekst av alskens foreninger i den rike vestlige verden. Er denne økningen og stigende variasjon på alskens foreningsvirksomhet et tegn på at samfunnet er sykt, siden samfunnet selv, som forening, ikke er godt nok som det er, og ikke lenger makter å forene oss?». I smått sarkastisk tone kan dette kanskje fortelle noe hva gjelder skepsisen rundt kunstnerstyrte plattformer ved inngangen til 2000-tallet. En tid hvor det frie feltet virkelig blomstret, og hvor en slags «stigende byråkratisering» av kunsten ble ansett som et eget lite helvete. Hva tenker Guttu om utviklingen siden den gang?
I mange år skrev Guttu spalten «Skråblikk» for tidsskriftet Billedkunst. I utgave nr. 1/2025 trakk hun opp den da nylige spliden mellom Forfatterforbundet og Den norske forfatterforening (DnF) som en slags analogi til billedkunstfeltet. Her tar hun i bruk to logikker som finnes i kulturpolitikken: forvaltningslogikk og kvalitetslogikk, hentet fra Kulturrådets bok Logikker i strid utgitt i 2020. Førstnevnte logikk fordrer at offentlig støtte skal legitimeres med en form for objektiv pålitelighet. Det er snakk om ulike måter å gjøre kunsten om til en slags målbar størrelse. Enten det gjelder en begrunnelse i kommersiell appell eller en form for prinsipiell demokratisk ressursfordeling. Ved spille ut en slik tankerekke videre, påpeker Guttu at de kunstnerne som omsettes mest ville gjort krav på mesteparten av inntekten fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), en kollektiv ordning som har eksistert siden 1948.
Kvalitetslogikk opererer heller ut fra skjønnsvurderinger, som for eksempel vises ved arbeidet som legges ned i kunstnerjuryer bestående av fagfeller. En sånn type jury har DnF, i likhet med BOs kunstneriske råd. Guttu argumenterer for at det oppstår problemer når steder som drives via forvaltningslogikk, derav Forfatterforbundet, ifølge henne, ønsker offentlige midler tuftet på kvalitetslogikken. En slik konflikt oppsto mellom de to partene på litteraturfeltet, og er videre en lang historie. Et poeng er likevel at Guttu mener forvaltningslogikken stadig får sterkere fotfeste i norsk kulturpolitikk og at Norske Billedkunstnere har forholdt seg til denne konflikten som om det ikke angår dem. I tillegg hevder hun at det eksisterer en mer påtrengende skepsis rundt «kultureliter» og «sløseri» i norsk offentlighet. Hva tenker hun om dette i forhold til billedkunstfeltet, og hvordan kunstnerorganisering opererer i dag? På hvilke måter fremtrer denne forvaltningslogikken eller skepsisen, og hvordan bør dette imøtegås og forstås?
Samtalen mellom Guttu og Bakken vil finne sted lørdag, 26. september kl 12:30.
Om deltakerne
Ane Hjort Guttu er billedkunstner og filmskaper bosatt i Oslo. Hun arbeider innenfor en rekke ulike medier, med hovedvekt på tekst og levende bilder. Hun er opptatt av forholdet mellom frihet og makt, hvordan vi beveger oss i offentlig rom, enkeltmenneskers autonomi og kunstens sosiale, økonomiske og politiske betingelser. Hun har en omfattende utstillingsvirksomhet nasjonalt og internasjonalt og har også gitt ut flere publikasjoner, hvorav den nyeste kommer i 2026. Ane Hjort Guttu er professor ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Elisa Turcato Bakken har dobbel bachelor i sosiologi og kunsthistorie fra UiO, med fokus på hvordan Oslos byråd har endret sin logikk i møte med kunstfeltet siden 1990-tallet og økokritikk som analytisk og teoretisk rammeverk i nyere kunsthistorie. Hun har vært tilknyttet BO som formidler siden 2024 og er informasjonsarbeider på Astrup Fearnley Museet. Høsten 2026 ble hun ansatt som galleri- og salgskoordniator på BO. Parallelt med dette, jobber hun i Universitas. Elisa har tidligere vært aktiv i det kunsthistoriske tidsskriftet Paragone.
Takk til
Tilbakeblikkets kapittel organiseres med støtte fra Norsk kulturfond.