Kim Laybourn

Tekstutdrag av Kim Laybourn, utstillingsessay av Una Mathiesen Gjerde

Dybt i jordens mavesæk. I de labyrintiske tunneller, som snor sig endeløse, i sindrige rodsystemer, dér hvor ingenting gror, spøger de udøde sten. Forvirrede og pinte eksistenser, der hjemsøger den muld, planter vokser op af. Efterladenskaber der hænger ved i en dunkel fortid, der formørker deres sind og forstand. Grundfjeldet vil ikke kendes ved dem. De hører ikke til nogensteder. Det eneste der holder dem med selskab, er døde tanker. Tanker uden rod. 

Hva om livet opprinnelse finnes i selve støpeformen, nemlig leiren? En nesten femten år gammel studie fra Cornell University foreslår dette. Her heter det seg at leiren, i reaksjon med sjøvann, skapte en form for hydrogel, som ble arnested for biokjemiske reaksjoner, som på sikt utviklet seg til liv. Bibelsitatet «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen gjenoppstå» skulle i så fall brått bli mer overbevisende. Men slik tilfellet som oftest er innen naturvitenskapelig forskning, så lar teorien fra Cornell University seg ikke bevise. Den står seg imidlertid som plausibel, så lenge den ikke er motbevist. Likefullt, kan vi fortsatt ikke si med sikkerhet nøyaktig hvordan livet oppsto på jorden – og mest sannsynlig finner vi det heller aldri ut. Det er et kjemisk og biologisk spørsmål, men også filosofisk. For om vi løfter blikket, så kan man også spørre seg hva som rent faktisk gjør noe levende.

Hvordan vi forstår og leser naturen står helt sentralt i Kim Laybourns kunstnergjerning. Det handler om å utfordre de dikotomiske skillene som har latt seg konstruere og forsterke gjennom vitenskapelige, økonomiske og kulturelle instanser, kanskje først og fremst i vestens modernistisk-opplysende ånd. Denne pågående undersøkelsen har manifestert seg gjennom en rekke prosjekter, senest i filmen The Animate Landscape (2024) hvor betrakteren kan følge en rekke besjelede planter i ulike skog- og slettelandskap. Det som først kan oppleves som «naturlige» bevegelser, tiltar i kraft, og blir stadig mer overbevisende styrt av plantens egen vilje; den tilegner seg et subjekt. Det resonnerer umiddelbart med den italienske filosofen Emanuele Coccias blandede metafysikk [métaphysique du mélange], hvor det levende ikke separeres fra sitt miljø; de lever i sameksistens med ytre elementer. Gjennom å la plantene innta hovedrollen, foreslår Laybourn tilsvarende at vi mennesker (som betrakter videoen) ikke kan tillate oss å redusere landskapet til en omringende kulisse for egen aktivitet, men snarere må forstå naturen som noe vi samlever planeten med.

Jordens største frygt er ensomheden. Det mørke, der dannes af skyggerne af utallige sammenpressede korn, er skræmmende nok i sig selv, men i det mindste er man aldrig ensom i dette delte mørke. Engang var de helt alene. De drev ingen steder hen, flød uden retning, gennem universets enorme og endeløse tomrum. Dér i mørket mellem stjernerne, mistede de al selvfølelse, al fornemmelse om tilhørsforhold. Dette er et mørke af en helt anden art – ikke vævet af de kastede skygger fra alt for mange væsener samlet på ét sted, men derimod et mørke bestående af ​​fraværet af alle ting på for meget plads. Her faldt de, kun ledsaget af en uudgrundelig overflod af tid. Falder du længe nok, bliver du følelsesløs. Falder du længere endnu, bliver sindet stille.

I The Realm of Things tar Laybourn denne tankerekka et steg videre, gjennom å rette fokuset mot mineralriket; steiner og fossiler – avdøde planter, insekter og dyr som forstenet lever videre i jordens dyp. På BO utspiller disse mineralske spøkelsesfortellingene seg i skulptur og film. Fordelt over to av utstillingsrommene, har Laybourn plassert tre relieffskulpturer, som alluderer til hvelvede vegger, vinduer og dører. I overført betydning kan de leses som portaler inn til en annen (eller kanskje snarere indre?) dimensjon. Kunstneren leder publikum mot jordens mørke og skjulte rom, til klodens eget arkiv. Skulpturrelieffene er dekorert med motiv som viser grove klippekanter og steinformasjoner, omkranset av menneskelignende øyne som titter tilbake på betrakteren. Motivkretsen henspiller på Laybourns tidligere relieffserie Homobotanik (2024), hvor man kan kjenne igjen de samme øynene, men der, slik tittelen insinuerer, blant plantevekster. Felles for verksseriene er deres foreslåtte brudd med den tradisjonelle dynamikken mellom menneske og omgivelser, betrakter og det som blir betraktet, hvor mennesket tradisjonelt inntar en agerende rolle og hierarkisk overordnet posisjon, i kraft av å være den som ser. Hva skjer når vårt menneskelige blikk møtes av plantene og mineralenes eget?

Over øynene og stenfigurene, har Laybourn plassert tallrike lysformasjoner, disse kan leses som stjerner eller refleksjoner fra glattere steiner. Den stjerneaktige formen tar oss fra jordens indre til verdensrommet – hvor jo både ulike svevende objekter, andre planeter og himmelelementer vi oppfatter som stjerner, reelt sett i mange tilfeller også er stein. Vår lille klode er et isolert miljø, men speiler også en uendelig evighet langt forbi vår fatteevne. Enn så lenge, er det også nettopp mineralriket som har bydd på de objekter som har tilkommet jorden etter dens opprinnelse. Estimert sies det at 25 millioner utenomjordiske partikler fra stjernestøv penetrerer atmosfæren hver dag, det meste av dette brennes opp, og nedfallet forblir dermed usynlig for våre øyne – men fra tid til annen regner de også ned som meteoritter. Disse møtene mellom utomjordiske og klodens egne steiner fungerer som en påminnelse om at vår isolasjon, likt landskapenes bestandighet, er forestilt. Alt som skjer er konstant endring, vi er del av noe ubegrenset – både i tid og rom.

Mødet med stenene, med sandkornene, med støvpartiklerne, er et møde med en fremmed ikke-menneskelig tidsforståelse. En afgrundsdyb tid. Ufattelig for os. Vores historie skrives, som at skrive i vand, men stenene og jordkornene består, hele vejen til slutningen.

Stein i bevegelse finner vi også Laybourns nye videoverk, skapt i anledning denne utstillingen. Her vises en rekke steiner samlet på kunstnerens hjemplass på Sydfyn sommeren 2025. Vi møter flintstein, fossiler og steinalderartifakter. Enkelte scener viser også forskjellige fossiler og steinalderverktøy fra museumssamlinger rundt omkring i verden. Lik vekstene i The Animate Landscape, tilegnes steinene et eget subjekt gjennom bevegelse, animert av kunstneren selv. Tilsvarende er også filmens lydbilde håndlaget, med bruk av Foley-lyd, som Laybourn har spilt inn i eget studio. Filmens protagonister, altså de funnede steinene, møter i en egen installasjon, spredd gjennom utstillingen. Her gjenfinner vi dem i form av kunstnerens egne avstøpninger. Enkelte akkompagneres av tekst, tegninger eller innstøpte fargemønster, som bidrar til å ytterligere underbygge deres subjektivitet gjennom å tilegne dem individuelle trekk.

The Realm of Things beskrives av kunstneren selv som en direkte fortsettelse av The Animate Landscape. Felles for verkene er deres utfordring av hva som betegnes som levende respektive dødt. At planter lever er en etablert sannhet som få vil bestride. De inneholder karbon, og er dermed rent definisjonsmessig – til felles med mennesker og dyr – å betegne som organisk materiale. Når vi beveger oss over i mineralriket blir dette mer komplekst. For selv om det finnes organisk materiale i fossiler, så vil man typisk anse disse som døde – altså ikke lenger i livet. Men om man tar et steg til siden, og ikke tenker på forholdet mellom om liv og død som rent lineært, kan man ikke også hevde at det finnes en form for liv – eller i det minste et potensiale for liv – i mineralriket også? Videre, og uavhengig av om mineralene lever eller ei, kan man spørre seg om det vi definerer som «levende» nødvendigvis har en større eksistensberettigelse enn det vi opplever som «dødt». Er ikke selve idéen om liv som en avgjørende faktor for hvordan vi vurderer hierarkier mellom ulike eksistenser i seg selv en antroposentrisk geskjeft? 

I Matias Faldbakkens roman Vi er fem utspiller handlingen seg rundt en familie, hvis liv tar en drastisk endring i det familiefar Tormod skaper en levende leirkladd gjennom å blande rødleire med kunstgjødsel. Kladden opptrer både som en mystisk venn og en skremmende, abjekt figur, som oppretter kontakt mellom familien og det mer-enn-menneskelige. Tilsvarende, blir Laybourns besjelede mineraler også en inngang, hvor publikum kan velge å tre inn i en mer fantastisk virkelighet, et sted hvor de hierarkiske skillene mellom det levende og døde, det organiske og uorganiske, mennesker og landskap, synes opphørt. I denne oppløsningen blir vi konfrontert med våre egne narrespeil. Gjennom å redusere steiner, planter og dyr til noe mindre-enn-oss, har vi kunnet tillate en ubegrenset, kapitalistisk utnyttelse av jordens ressurser. Tilskriver vi dem agens, om så innbilt, blir det raskt åpenbart at vår reduksjon av det mer-enn-menneskelige, i siste ende like mye er en reduksjon av oss selv. 

Som vinden kan bærer stemmer og sang over store afstande, kan også den hårde jord og de dybtstrakte underjordiske klipper, ligeledes flytte massive masser af stemmer og sange, under oceaner og landmasser. Kastet fra jordkorn til jordkorn, fra stenflig til stenflig, som summer og rummer det igennem planetens krop. Hvis man ønsker at høre dem, så nytter det ikke, at stoppe op og lytte, for da tirrer de prompte. De skjuler deres ord, i hvad dine ører hører som støj. I de øreskærende lyde af friktion. Det er netop dér du skal lytte godt efter. Jo hurtigere du trasker og larmende planter dine støvler i gruset, desto dybere bundklang, får deres ord.

Om kunstneren