Skulpturen Miasma fra utstilling MIASMA PROTOPLASMA på BOA. Foto: Adrian Bugge.
Med en praksis som befinner seg mellom fakta og fiksjon har Linda Morell skapt et mytisk univers der ulike metoder og teorier om menneskets redsel for det fremmede blir manifestert i skulpturer, og hvor Morells biomekaniske formspråk oppleves både familiært og fremmed på samme tid.
Tekst Hedda Grevle Ottesen
– Samtidig som jeg drømmer om et objekt uten relasjon til mennesker så skaper jeg jo skulpturene stort sett for hånd, med estetiske valg som jeg vil skal være tiltrekkende, sier Linda Morell. Her med arbeidet: “Dull Yellow”. Foto: Adrian Bugge
På BOA stiller svenske Linda Morell ut åtte nyproduserte skulpturer i utstillingen MIASMA PROTOPLASMA. Linda Morell er født i 1993 i Halmstad i Sverige og har vært basert i Bergen siden hun gikk ut med sin mastergrad fra Kunstakademiet i Bergen i 2019. Før hun flyttet til Bergen fullførte hun en bachelorgrad på Konsthögskolan i Umeå i 2017. Kun to år etter endt utdanning fra KMD har Morell markert seg i Norge med en slående perfeksjon innen kunsthåndverk, i både formforståelse og materialvalg. De siste par årene har hun deltatt i en rekke utstillinger i inn og utland, blant annet Norske kunsthåndverkeres Årsutstilling på Nordnorsk Kunstmuseum i 2020. Her ble hun tildelt Norske Kunsthåndverkeres debutantpris. Morell er også representert i samlingene til Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Førde og KODE, Bergen.
Jeg betrakter Morells formale og materielle utforskninger som en del av et større prosjekt der hun undersøker det utrygge eller det fremmedgjorte om du vil. Første gangen jeg så en skulptur av Morell var på avgangsutstillingen på Bergen Kunsthall i 2019. Jeg ble imponert over samspillet mellom de glatte, spisse og avrundede flatene i metall og keramikk. Det førte fantasien mot en sterkt opplyst operasjonsstue der en sirkel av kirurger står med steriliserte instrumenter rundt en pustende kropp.
HGO: En del av utstillingen på BOA refererer til foreldet legevitenskap som i dag oppfattes som smertefull og usympatisk i møte med kroppen. Videre rettes tankene våre over til menneskets redsel for det som er annerledes; det utenomjordiske.
For å være litt tidsriktig; i hvor stor grad vil du si arbeidene dine er koblet opp til kropp, identitet og vår forståelse av “oss og dem?”
– I arbeidene mine er jeg interessert i hvordan det kjente og fremmede kan finnes i en og samme kropp eller objekt. Det handler vel i stor grad om hvordan forståelsen av en selv og alt annet er avhengig av vedtatte definisjoner, hvilket alltid vil være mangelfulle til en viss grad. Tanken om noe annet som overskrider eller virker utenfor slike rammer er dermed både fascinerende og utrygg, sier Linda og forteller videre: – Jeg går ut fra at forestillingsevnen min er fullstendig begrenset til slike vedtatte definisjoner, og til tross for eller kanskje på grunn av det prøver jeg å lage objekter som for meg har potensial til å bli et «dem». Det er vel det som sci-fi- aliens egentlig er: skapninger vi har konstruert for å oppleve det fremmede.
Skulpturene på BOA er både kunsthåndverk og billedkunst. Formet i keramikk, 3D-print aluminium og tre er tematikken i utstillingen knyttet til nåtidens smittsomme sykdommer med et bakteppe av fortidens medisinske teorier rundt overføring av smitte. I dag er det en naturlig del av hverdagen å unngå forurensning og overførbare virus, og i utstillingen jobber hun med smitteførende dyr som lopper og mygg fra et symbolsk standpunkt.
Skulpturen «Night Air» er aktivt plassert på gulvet. En klo er lent inntil galleriveggen med bøyelige lemmer og knivegger som klør. Det er en krabbelignende form som kan oppfattes som et slags våpen av en eller annen sort. Selve figurens karosseri ser ut som et bekken fra et menneske. «Night Airs» fremmedgjorte aktive posering gjør det usikkert om skulpturen som våpen er til for å beskytte eller angripe.
“Night Air”. Foto Dale Rothenberg
–Jeg har flere ganger tenkt på å innføre noe mer organisk i verkene, det er jo ikke lange veien å gå, men så er det slik at det er alltid de uorganiske materialene som vinner til slutt, forklarer Linda Morell.
HGO: Med vår fantasis begrensninger, som du nevnte, er både vår visuelle verden og vitenskap fortsatt basert på hva vi selv kan forestille oss. Om man ikke er redd for en usynlig ondskap slik som i religion, er man i dag kanskje heller redd for ideen om fremmede, ondsinnede mennesker, som vi uten å vite om det, omgås oss i en oversiktlig hverdag. Hva tenker du om pandemien og hvorvidt kan det, og ønsker du at det skal assosieres til dine verk? Vi har snakket om at du ikke vil ha den direkte kobling kommunisert i dine arbeider, men samtidig kan man unektelig nevne at arbeidene ble produsert i Bergen tidligere i 2021, en tid da vi allerede hadde levd med korona lengre enn vi kanskje trodde i starten av pandemien. Jeg leser arbeidene dine som mer alvorstynget og mørkere enn i tidligere prosjekter.
– Den pågående pandemien er selvfølgelig en uunngåelig assosiasjon i utstillingen, men samtidig vil jeg at verkene skal operere i et større perspektiv. Da jeg skapte verkene i vår, var jeg interessert i hvordan sykdommen rystet samfunnet og skapte et rom for spekulative teorier. Situasjonen lignet de historiske forsøkene for teoretisk håndtering av slike farlige og samfunnstruende sykdommer. Ikke ulikt den historiske Miasmateorien, som beskrev hvordan infeksjon for eksempel kunne finnes usynlig i natteluften, fikk koronapandemien oss til å bli mistenksomme til omgivelsene våre, både overflater og luft. Med verkene ønsker jeg å skape en symbolikk for nåtidens kollektive usikkerhet og den fremmedgjøringen som oppstår som konsekvens av pandemien. Jeg tror denne typen usikkerhet rundt helse og usynlige farer i omgivelsene er noe som alltid har eksistert og at den finnes dokumentert i myter så vel som i medisin og tidlig vitenskap.
Med utstillingen ønsket jeg å visualisere en slags parallell verden, med objekter eller til og med organismer, preget av konstant sykdom og mytene som spinner ut fra det. Et slagord jeg bet meg merke i tidlig i pandemien var «Act like you got it» brukt av britiske helsemyndigheter. Budskapet er at en kropp uten symptomer ikke lenger antas å være fri for sykdom, men bare forstås som asymptomatisk. Den er enten herjet av en umerkelig fare eller i en inkubasjonstilstand. Det er delvis fra denne kollektive fremmedgjøring fra seg selv at arbeidene mine har oppstått, som en legemliggjøring av de usynlige farene.
ZAP er lik de andre verkene på utstillingen produsert på Aldea i Bergen tidligere i år. Foto: Adrian Bugge
HGO: Verket “Zap” er en UV-lampe formet i stål i en bue lik en ryggrad. Den er laget i intet mindre en aluminium, glass, argon, kvikksølv, transformator, elektrisk ledning, og SLA 3D-printet resin. Lampen inne i disse mekaniske virvlene minner om ultrafiolette mygglamper som skaper et noe sykelig lys, men som også har en nødvendig funksjon der man forsøker å separere mennesker fra uønskede insekter. Vi mennesker setter oss selv høyest og tillater naturen og eksisterer i kulturens kontrollerte omgivelser, man kan jo se hvor galt dette kan gå når noen spiser bush-meat-flaggermus på kjøttmarkedet i Wuhan. Har du lyst til å utdype hvordan du ser ditt forhold mellom natur og kultur?
– Jeg er interessert i forskjellige metoder og teorier som folk har brukt for å skildre både seg selv og omgivelsene. Hvordan det over tid har dukket opp et lappeteppe med forståelsesmodeller som både interagerer og gnisser mot hverandre, og hvordan både samfunnet og kropper tilpasser seg for å leve innenfor disse. Med det som utgangspunkt synes jeg det er interessant hvordan mennesket i stor grad bare kan forstå naturen ut fra forståelsen om seg selv og sine behov. Det er nok delvis derfor jeg har prøvd å lage verk basert på en tanke om objekter som ikke forholder seg til oss. Nesten som et ønske om at skulpturene kunne skape seg selv, uten påsyn. Det er selvfølgelig umulig, men verket «Zap» som du nevner kan sees på som et eksempel på et slikt forsøk; designet som en lampe uten å gi nok lys, formet som en ryggrad uten å være menneskelig og med et forhold mellom kroppen og bena som er likt et insekts. Men samtidig som jeg drømmer om objekter uavhengige av mennesker, lager jeg jo skulpturene for det meste for hånd og med estetiske valg som skal virke tiltrekkende.
Egentlig kan de fungere litt som mygglys, de prøver å virke attraktive og tiltrekkende, for å vise seg å være noe annet.
HGO: Likt som i “Zap” minner skulpturene dine om skjeletter – ryggrader, virvler, spisse og runde klumpete former. I dine skulpturer er på en måte det organiske vevet og det som omslutter bein fjernet med tilhørende bakterier og infeksjoner – kun glatte hygieniske flater skinner som en representasjon av noe svunnet, en fossil og kroppen som en slags beholder med mening så lenge den er aktiv.
– Jeg har flere ganger hatt tanker om å blande inn noe mer organisk materiale i verkene, det er jo nærliggende, men til nå er det alltid likevel de ikke-organiske materialene som har vunnet. Jeg tror dette delvis skyldes at materialene jeg har valgt å bruke lettere kan styres formmessig, de gir en stramhet i formen. Samtidig handler det også om hvor lite innbydende hygieniske overflater oppleves, de avviser nesten menneskelig interaksjon. Det er nok en gang denne dobbeltheten som interesserer meg, hvordan et objekt for å være hygienisk og trygt i samhandling med en menneskekropp må være helt fritt for alt organisk. Derfor har jeg nok plassert det organiske kun i formmessige referanser til ryggrader og brystkasser, mens selve materialene forblir harde og kalde.
Dull Yellow. Foto: Dale Rothenberg
I forbindelse med utstilling MIASMA PROTPLASMA, Linda Morell, 26.august – 19.september 2021.
Åpningstider
Ons – søndag
12 – 16
Adresse
Rådhusgata 19
Anatomigården 0158
Oslo
BOA er en del av Kunst i Kvadraturen og er støttet av Norsk Kulturråd og Kulturetaten