Utstillingstekst av kuratorduoen Koffi & Højgaard
I 1903 utviklet den amerikanske spilldesigneren, feministen og forfatteren Elizabeth J. Magie brettspillet The Landlord’s Game. Spillet var utformet for å understreke de økonomiske ulempene ved monopolisme – hva som vil skje hvis bare noen få personer eier alt. Hun lagde to regelsett til spillet. Det ene, kalt velstandsreglene, ga alle spillerne litt inntekt når en av dem kjøpte en eiendom. Fulgte man dette regelsettet ble spillet regnet som vunnet når den som startet med minst hadde doblet sin formue. Det andre regelsettet, kalt monopolreglene, fungerte omvendt. Her hadde spillerne rett til å kreve leie av alle som landet på deres eiendom, og kunne bruke overskuddet til å kjøpe enda flere eiendommer. Med dette regelsettet ble de rike rikere, makten konsentrert, og de som sakket akterut forsvant gradvis ut av spillet, én etter én. Da leketøys- og spillprodusenten Parker Brothers kjøpte Magies rettigheter til The Landlord’s Game på 1930-tallet, valgte de å fjerne velstandsreglene fra spillet og relansere det under navnet Monopoly.
Ser vi på hvordan den globale økonomien styres i dag, kan man si at det råder en logikk og vekstfilosofi som minner mer om monopolreglene enn velstandsreglene. Den globale økonomien dobles i størrelse nesten hvert 20. år parallelt med at ulikheten mellom de rikeste ti prosentene og resten har økt eksponensielt siden 1980-tallet. De rike blir rikere, og de fattige blir fattigere. I denne prosessen utvinner vi jordens ressurser til det ekstreme, omformer dem til varer vi kun bruker en kort stund før de kastes, og tar for oss på en måte som ikke er bærekraftig. Denne tanken om uendelig vekst bryter med planetens livssykluser, skaper stadig større klimaendringer og fører til store tap av vill natur. Men vekstillusjonen slår sprekker i det konsekvensene av vårt overforbruk gjør seg stadig synligere. Vi vet dette ikke kan fortsette, men hva er våre alternativ?
Gruppeutstillingen Motvek(s)t bryter med eventyrfortellingen om evig vekst. Utstillingen presenterer verk av Ida Immonen (FI/NO), Istvan Virag (HU/NO), Madeleine Andersson (SE/DK) og Marie Thams (DK) som alle retter kritiske blikk mot kapitalismens vekstparadigme og arbeidslivet som det eksisterer i dag. Gjennom deres ulike praksiser åpner de for andre måter å forstå verdi, arbeid, tid og fellesskap på, og inviterer oss til å forestille oss andre spilleregler.
Utstillingstittelen Motvek(s)t kan både leses som «motvekst» og «motvekt». Den er inspirert av den japanske filosofen Kohei Saito, som i sine bøker Marx in the Anthropocene: Towards the Idea of Degrowth Communism (2023), Slow Down: The Degrowth Manifesto (2024) og Slow Down: How Degrowth Communism Can Save the Earth (2025) argumenterer for det han kaller motvekstkommunisme. Motvekstkommunisme fremmer en samfunnsmodell der livskvalitet, økologisk balanse og sosial likhet settes foran profittjag. Med dette som bakteppe har vi ønsket å undersøke hvordan motvekstkommunismens hensyn også kan brukes som rettesnor i kunstfeltet. Denne tilnærmingen stiller krav til både de deltakende kunstnerne og kuratorene om å revurdere hvordan slike prinsipper implementeres i kunstfeltet. For hvordan kan vi stille krav til andre bransjer, dersom kunstverdenen ikke klarer å etterleve dem selv?
Under utviklingen og produksjonen av utstillingen har vi forsøkt å være oppmerksomme på tempo, arbeidsrytmer og kroppens begrensninger. Blant annet har vi lånt fra en kuratorisk tilnærming kalt embodied curating. Embodied curating setter kroppen, sanseopplevelse og situert kunnskap i sentrum. Mange hverdager i kunstfeltet preges av begrensede ressurser, konkurranse om midler og en utbredt tendens til overarbeid. Vi hevder ikke at vi har funnet en ferdig modell, men anser heller utstillingen som et forsøk på å skape mer rom for refleksjon, dialog og eksperimentering. Kuratorene og kunstnerne møtes i vår felles prekaritet. Å ta høyde for dette innebærer å vise hverandre hensyn og medfølelse, og godta at ikke alt er perfekt og å lytte til egne og andres grenser.
Rom 1
I første rom til høyre møter vi en tekst og tre verk av Ida Immonen. I tekstilarbeidet Hyl (2025–2026) løper det en intens rød farge gjennom materialet. Fargen er fremstilt av bjørkebark, sopp og skogplanter. For Immonen fungerer rødfargen som et symbol på oppmerksomhet og blod. Hun ser den som et rop fra skogen i møte med menneskelig rovdrift. De to arbeidene Ild og Blikkstille (2020–2026) er videreutviklinger av noen av kunstnerens tidligste plantefargede ryer. Seks år etter at de først ble vevd, har hun vendt tilbake til dem og tilført nye lag med farge og betydning. Disse tilføyelsene tar utgangspunkt i egne erfaringer med hvordan skoglandskap rundt henne gradvis forsvinner under press fra utbygging og industrialisert skogbruk.
I sine tekstilverk arbeider Immonen med plantefarging, naturmaterialer, og undersøkelser av forholdet mellom mennesket, natur og kunnskapstradisjoner knyttet til landskap og planter. Hun farger alt garnet hun bruker selv, og benytter ofte medisinske kulturvekster med historisk tilknytning til kvinnehelse og planter med mytologiske forbindelser. Gjennom denne langsomme, håndverksbaserte prosessen har hun utviklet et nært forhold til plantene og økosystemene hun arbeider med; hun betrakter dem som levende og likeverdige aktører i sin kunstneriske praksis. Spørsmål om hva og hvor mye man kan ta fra naturen har blitt sentrale i arbeidet.
I Motvek(s)t knytter Immonens praksis an til utstillingens undersøkelse av alternative måter å forstå arbeid, ressurser og verdiskaping på. Gjennom plantefarging, håndveving og langsomme arbeidsprosesser utfordrer hun en produksjonslogikk som preges av høyt tempo og overforbruk, og peker mot en mer omsorgsfull og gjensidig relasjon mellom menneske og natur. Skogen har blitt stadig viktigere i kunstnerskapet. Det er fra plantene, mytologien og de økologiske sammenhengene som finnes der at verkene i utstillingen har sitt opphav.
Rom 2
Skogen utøver også en sentral rolle i utstillingens innerste rom. Her viser Istvan Virag filmen Image may contain: hill station, sky and outdoor (2021–26. Over en lengre periode, har Virag dratt til Telemark for å undersøke forholdet mellom natur og infrastruktur gjennom kameraet. Gjennom dette feltarbeidet har han dokumentert industrihistoriske områder, hvor deler av dem også fortsatt er i drift. Parallelt har han filmet utbyggingen av ny infrastruktur, som er en lokal manifestasjon av den globale dataindustriens pågående utvikling. Filmen dokumenterer mangfoldet i skogen; trær, sopp, jord og vann. Samtidig viser den menneskelige inngrep i landskapet, og synliggjør hvordan store teknologiselskaper påvirker våre liv på stadig mer komplekse og abstrakte måter.
I vår datadrevne verden utvinnes, prosesseres og omsettes det enorme mengder informasjon. Dette gjøres for å kunne forutsi og påvirke atferdsmønstre hos milliarder av mennesker, trene maskinlæringsalgoritmer og drive frem nye former for kunstig intelligens. Personlig data, som tidligere var noe privat og flyktig, er omgjort til varer som danner grunnlaget for en ny global og fullstendig uregulert økonomi. Med utgangspunkt i begrepene overvåkingskapitalisme og datakolonialisme retter Virag et kritisk blikk mot denne utviklingen. Særlig kritisk er han til hvordan makt og innflytelse i økende grad konsentreres hos en liten elite av teknologiselskaper.
Virag, som har bakgrunn som både økonom og billedkunstner, bruker begge disse fagområdene til å utforske sammenhenger mellom global industriell utvikling, energi- og ressursforbruk, sosioøkonomiske tendenser og mulige postkapitalistiske scenarioer. Gjennom feltarbeidet behandler han virkeligheten som et råmateriale som han innsamler gjennom opptak og fotografier, og som deretter aktiveres gjennom kombinasjoner og friksjoner med fiktive motiver. I filmen ser vi forbrukere, nettverksinfrastruktur og data- og forskningssentre side om side med skogens underjordiske soppsystemer, energi og vann. I dette møtet blir livsviktige ressurser til tause hovedpersoner. Ved å sette disse elementene opp mot hverandre synliggjør han hvordan dagens teknologiske og økonomiske systemer er avhengige av kontinuerlig utvinning og vekst samtidig som han inviterer oss til å se disse strukturene fra et ståsted hvor konsekvensene blir vanskelige å overse.
Rom 3
Innerst i det største visningsrommet møter vi verket ORGANS WE CAN LIVE WITHOUT (2026) av Madeleine Andersson. Som tittelen antyder, viser verket kroppslige organer vi i prinsippet kan unnvære uten å dø. I verket fremstår kroppen som et system av utskiftbare deler; som noe som kan reduseres, optimaliseres og tilpasses. Kanskje er det et bilde på en fremtid der vi lærer å leve med mindre. Kanskje er det noe annet. For hva skjer når nedskjæring ikke er et valg, men en nødvendighet? Hva skjer når kroppen selv inntas av økonomiens utvinning og sirkulasjon? Spørsmålet flytter seg fra å ikke bare handle om hva vi kan unnvære, men hvem.
Andersson arbeider i skjæringspunktet mellom kunst, teori og spekulativ vitenskap. Hun fremfører performance lecturen sin Petrosexuality – a lecture on power, sex and fossil fuels (2022) to ganger i løpet av utstillingsperioden. I praksisen sin undersøker hun hvordan forestillinger om kunnskap, fremskritt og objektivitet former hvordan vi forstår både natur, teknologi og oss selv. Gjennom det hun kaller degenerative knowledge production (degenerativ kunnskapsproduksjon) åpner hun for feilbarlige og noen ganger inkonsekvente tankemodeller som likevel evner å skape nye forbindelser og spørsmål. Vitenskapelige metoder, kroppslige erfaringer, humor og absurde idéer får eksistere side om side, og danner utgangspunktet for disse performative foredragene hvor hun undersøker hvordan fossile brensler, begjær og maktstrukturer kan forstås som deler av samme system. Med utgangspunkt i begrepet petrosexuality (petroseksualitet) binder hun energi, industri og seksualitet sammen i en spekulativ teori om hvordan fossil kapitalisme former språk, kultur og forestillinger om reproduksjon og lyst.
Anderssons praksis beveger seg mellom akademisk analyse, essayistisk refleksjon og performativ fortelling, og skaper et rom der tekst, tanke og kroppslig erfaring glir over i hverandre. Publikum inviteres dermed med på et eksperiment: hva skjer med måten vi forstår verden på hvis vi tillater oss å tenke litt feil?
I samme rom møter vi Marie Thams’ film- og performanceverk, aaaarena, som fyller rommet med lyden av stemmer. Hun snakker både direkte til publikum og deltar i koret av stemmer. Verket fletter sammen stemmekomposisjon, lyrisk tekst og performance i sin undersøkelse av kroppen som arena og redskap i et arbeidsliv preget av akselerasjon og vekst.
Å arbeide på tvers av film, lyd, skulptur, tekst og performance er kjennetegnene for Thams praksis. Hun undersøker hvordan arbeid, stemme og kropp formes av det senkapitalistiske samfunnet. Særlig opptatt er hun av hvordan arbeidslivets språk, tempo og forventninger gradvis etterlater kroppslige spor. Thams stiller spørsmål ved hvordan verdien av menneskelig aktivitet måles og reguleres i et system hvor vekst og produktivitetskrav får dominere. I Motvek(s)t retter Thams’ poetiske analyse et kritisk blikk mot den sentrale rollen økonomisk vekst spiller i livene våre. Hun skaper et følsomt og ettertenksomt rom, som inviterer publikum til å motarbeide økonomiens evne til å gjennomsyre alt, og igjen blir et skapende subjekt.
Under åpningen fremfører Thams performancen Touched (When Coming Into Being), hvor stemmekomposisjon, bevegelse og tekst undersøker berøring, tilknytning og erfaringer på tvers av generasjoner i en verden preget av usikkerhet og endring. Performancen kobler personlige erfaringer med bredere sosiale og politiske forhold, og spør hvordan omsorg, avstand og kontakt forhandles i dag, på tvers av generasjoner, institusjoner og kropper. Samtidig er verket en undersøkelse av koret som en sosial formasjon og performativ struktur, og Thams søker å utvide forståelsen av den kollektive stemmen og kroppen. Til utstillingen medvirker det Oslo-baserte koret Diandre.
Offentlig program
Med støtte fra Fritt Ord, utfolder utstillingen seg gjennom et program med arrangementer som utvider vår forståelse av degrowth eller motvekst:
Kor-performance av Marie Thams: Touched (When Coming Into Being)
Onsdag 13. mai, 17:30 – 18:00
Språk: Engelsk
Under åpningen fremfører Marie Thams sin performance Touched (When Coming Into Being) sammen med det Oslo-baserte koret Diandre. Her brukes stemmekomposisjon, bevegelse og tekst til å undersøke berøring, tilknytning og generasjonelle erfaringer i en verden preget av usikkerhet og endring.
Performance lecture av Madeleine Andersson: Petrosexuality – A lecture about power, sex and fossil fuels
Onsdag 13. mai, 19:00 – 19:55
Språk: Engelsk
I dette performative foredraget tar kunstneren Madeleine Andersson utgangspunkt i begrepet petrosexuality (petroseksualitet), som hun har utviklet for å beskrive hvordan begjær, lyst og makt er vevd inn i fossile brenslers historie. Her undersøker hun hvordan de katastrofale konsekvensene av globale energisystemer ikke bare drives av økonomiske behov, men også må forstås gjennom begjær og maktlogikker som nærer en glupsk trang til å trenge inn, utvinne og brenne.
Samtale om motvekst med kunstnerne Ida Immonen og Istvan Virag, degrowth-forsker Sara Al Mhadi og kuratorene Koffi & Højgaard
Torsdag 14. mai, 14:00 – 15:00 på BO
Språk: Engelsk
Som del av utstillingsprogrammet inviterer vi til en samtale om motvekst og alternative fremtider. Deltagende er kunstnerne Ida Immonen og Istvan Virág, degrowth-forsker og aktivist Sara Al Mhadi og kuratorene Koffi & Højgaard. Samtalen åpner for refleksjon rundt hvordan vi kan leve, arbeide og organisere hverdagen annerledes, og hva motvekst kan bety i praksis.
Performance lecture av Madeleine Andersson: Petrosexuality – A lecture about power, sex and fossil fuels
Lørdag 30. mai, 14:00 – 14:55
Språk: Engelsk
I dette performative foredraget tar kunstneren Madeleine Andersson utgangspunkt i begrepet petrosexuality (petroseksualitet), som hun har utviklet for å beskrive hvordan begjær, lyst og makt er vevd inn i fossile brenslers historie. Her undersøker hun hvordan de katastrofale konsekvensene av globale energisystemer ikke bare drives av økonomiske behov, men også må forstås gjennom begjær og maktlogikker som nærer en glupsk trang til å trenge inn, utvinne og brenne.
Workshop med Good Praxis, ved Lars Holdhus: Resistance for Artists
Torsdag 11. juni, 12:30 – 15:30
Språk: Norsk / Engelsk
Norske kunstnere arbeider i dag under forhold som, historisk og globalt sett, er uvanlige. Det finnes offentlig finansiering, arbeidsstipender og et kunstmarked. Det finnes en institusjonell infrastruktur, og en grad av materiell trygghet som de fleste kunstnere i verden ikke har. Denne workshopen tar som utgangspunkt at disse forholdene ikke kommer til å vare.
Høyrevridde regjeringer i Europa har kuttet kulturbudsjetter, omstrukturert stipendsystemer og ledet offentlige midler i instrumentell eller nasjonalistisk retning. Forskjellige kriser kommer til å forme statsbudsjetter på måter ingen kan forutse fullt ut, og sannsynligvis ikke i kunstens favør. Spørsmålet er ikke om systemet kommer til å endre seg, men hvor forberedt kunstnere er den dagen det skjer.
Når statlig og institusjonell støtte krymper, er det markedet som fyller tomrommet. Kunstnere er ofte avhengige av stabilitet som markeder ikke kan gi. Det som kan selges, skaleres, merkevarebygges eller knyttes til kapital blir seirende økonomisk og for andre ender dette ofte i en prekær situasjon.
Kunstnere i land uten mye offentlig finansiering har arbeidet under disse forholdene i lang tid. Workshopen trekker på erfaringen til kunstnere som arbeider på steder hvor sterk offentlig støtte ikke har eksistert, eller allerede har blitt. Kollektivt drevne trykkerier, okkuperte produksjonsrom, fellesskap som dyrker mat, fond for mutual aid, fossilfrie produksjonsmetoder, parallelle utdanningsstrukturer. Det er praktisk infrastruktur, ofte bygget av folk som ikke hadde noe annet valg. Kollektivt drevne rom, nettverk for mutual aid, okkuperte hus, lavterskel produksjonssteder, fellesskap som dyrker mat, alternative økonomier og opprør.
Denne workshopen er et forsøk på å begynne å bygge den kapasiteten i Norge nå, mens det fortsatt finnes tid og ressurser til det. Målet er å bevege seg fra teori til praksis. Sammen kan vi identifisere de parallelle strukturene og samarbeidene som kan bære kunstnerisk arbeid videre gjennom en framtid det nåværende støttesystemet kanskje ikke overlever.
Workshopen tar utgangspunkt i de praktiske motsetningene ved å arbeide som kunstner i en kunstverden styrt av markedskrefter, og spør hva et svar på de motsetningene faktisk ser ut som i praksis. Workshopen bygger videre på Dean Spade’s rammeverk om mutual aid, tilpasset norsk kontekst.
Takk til
Utstillingen er realisert med generøs støtte fra Kulturrådet og Oslo kommune. Følgeprogrammet er støttet av Fritt Ord. Statens Kunstfond har støttet Marie Thams’ verksproduksjon.
Videre ønsker utstillingens kuratorer, Pauline Koffi Vandet og Ida Højgaard Thjømøe, å takke: BOs direktør Una Mathiesen Gjerde, BOs gallerikoordinator Mathea Milkovic Saric og BOs kunstneriske råd for deres støtte til, og tro på, utstillingen. Sara Al-Mhadi for å ta turen til Oslo for å snakke med oss om degrowth. Richard Andersson for bra AV-hjelp og Karl Eivind Jørgensen for å være en god utstillingstekniker og venn.
Bioer
Ida Suvituuli Immonen (f. 1992, Finland) er en tekstilkunstner som bor og arbeider i Oslo. Basisen for hennes arbeider er det finske ryijy-teppet, som inngår i tradisjonell nordisk håndknyttingsteknikk. Hun bruker planter til å farge ull, lin og silke, og bruker resirkulert fiber og plast. Gjennom arbeidene tar hun opp temaer som feminisme, klima og overforbruk, samt mellommenneskelige følelser. Denne tematikken formidler hun både gjennom valg av materialer og spesielt gjennom plantene hun bruker i innfargingen. Flatveven er det viktigste arbeidsverktøyet hennes og hun jobber intuitivt uten skisser. Det visuelle er ofte en abstrakt tolkning av følelser og tanker som kommer til i veveprosessen.
Immonen har en mastergrad i medium- og materialbasert kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har stilt ut ved blant annet Nasjonalmuseet, Galleri F 15, Galleri RAM, Interkulturelt Museum og Glasslåven kunstsenter. Verkene hennes er innkjøpt av Nasjonalmuseet og KODE i Bergen, og hun har mottatt stipender fra blant annet Kulturdirektoratet, Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV) og Oslo kommune.
Istvan Virag (f. 1982, Ungarn) er en kunstner med base i Oslo. Han har en BFA fra Kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo, en MSc i økonomi fra Universitetet i Pécs i Ungarn og har studert ved School of Visual Arts, New York. Sentralt i hans kunstneriske virke står ønsket om å utforske og utfordre de sosioøkonomiske paradigmer som styrer verden. Han arbeider tverrfaglig, og tar gjerne for seg de sosiale og økonomiske aspektene ved globalisering, teknologisk utvikling og mobilitet – og deres innvirkning på menneskelivet og vårt samfunn.
Virags arbeid har vært stilt ut på blant annet Høstutstillingen, Kunstnernes Hus, Oslo; Podium, Oslo; Studio 17, Stavanger; Greenlightdistrict 2021, Skien; New Visions – Henie Onstads triennale for fotografi og nye medier, Oslo; Coast Contemporary, Lofoten, Jugendstilsenteret og KUBE, Ålesund, Fotogalleri Vasli Souza, MUNCH Triennale og nylig på Riga Photography Biennial. Virag er medlem av kunstnerkollektivet INFOPSIN.
Madeleine Anderssons (f. 1993, Jönköping) bor og arbeider i København. Hun har en forskningsbasert praksis hvor hun foreslår alternative historiseringer og spekulative strukturer for å både avsløre og forstyrre de psykososiale dimensjonene ved kunnskapsproduksjon. Hun arbeider tverrfaglig på tvers av video, skulptur og performance og kombinerer akademisk teori, vitenskapelige instrumenter, pseudovitenskapens sans for spenning, sosiale medier og skrekkfilmer i lekne installasjoner. Dette morsomme sammensuriet lar henne undersøke skjæringspunktet mellom vitenskap og popkultur; hvordan begge felt driver med selveksperimentering og søken etter indre sannhet, og kjemper med perversjon.
Andersson har tidligere stilt ut på steder som Klaipėda Biennial (2025); Kunsthall Trondheim (2025); Index – Stiftelsen for samtidskonst, Stockholm (2025); Documenta Institute, Kassel (2024); O–Overgaden, København (2024); Färgfabriken, Stockholm (2023) og Galerie 35m2, Praha (2023).
Marie Thams (f. 1982, Danmark) er en billedkunstner basert i København. Hun arbeider tverrfaglig med installasjon, lyd, film, skulptur, tekst og performance, og er særlig opptatt av hvordan stemmen, språket og kroppen formes i møte med samfunnets normer og forventninger. Verkene hennes undersøker temaer som arbeid, produktivitet, likestilling og retorikk, og hvordan disse strukturene preger både språk og kropp. Et sentralt trekk i praksisen er bruken av egen stemme og språklighet, samt en vilje til å gjennomlyse og omforme etablerte mønstre – både visuelt og tekstuelt.
Thams er utdannet ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København og Goldsmiths, University of London. Hun har blant annet stilt ut på ARKEN Museum for Samtidskunst, Den Frie Udstillingsbygning og Kunsten Museum of Modern Art Aalborg, samt internasjonalt i blant annet London, Budapest og Barcelona. Arbeidene hennes er representert i samlingene til Statens Museum for Kunst (SMK) og Aalborg Kommunes Kunstfond. Hun er også aktiv som skribent og underviser, og har siden 2022 vært styreleder for Billedkunstnernes Forbund (BKF) i Danmark.
Koffi & Højgaard er en kuratorduo bestående av Pauline Koffi Vandet (f. 1994, DK/CI) og Ida Højgaard Thjømøe (f. 1991, DK/NO). De etablerte duoen i 2023 med det formål å utvikle eksperimentelle kuratoriske metoder for å skape rom for sårbare, konfliktfylte og sosialt engasjerte samtaler. De arbeider både med utstillingsformater og større offentlige kunstprosjekter, der sted, samfunnsoppdrag og brukermedvirkning inngår som sentrale premisser. De har kuratert utstillinger i Politikens Forhal (2025), Københavns Universitetsbibliotek Fiolstrædet (2025), ODP3 (2025), Oslo Kunstforening (2024) og Nikolaj Kunsthal (2024). Parallelt fungerer de som kunstkonsulenter for Stavanger kommunes offentlige kunstprogram Der vi møtes – kunst i uterom (2025–2027), og som kunstfaglige prosjektledere for monumentet I Am Queen Mary av Jeannette Ehlers og La Vaughn Belle (2023–).