Utstillingen består av en serie tegninger i oljepastell og oljemalerier produsert de to siste årene. De enkelte maleriene er blitt til over lengre tid, hvor tidsaspektet i produksjonen er en del av uttrykket. Motivene består av par, familier og andre små grupper mennesker i dagligdagse og timelige scener som er lette å kjenne seg igjen i, slik vi møter dem over alt; på TV og film, i bøker og blader. Et ”Vi” som vi kjenner fra alle kulturer som omdreier tilhørighet og behovet for ikke å være alene. I Svalheims tegninger forsterkes det flyktige, det nostalgiske, det trivielle og tilnærmet banale ved motivene. Bildene er utført raskt og direkte med barndommens tegneteknikk: fargestifter på tegneblokk.
Hilde Svalheim (1963, Oslo) har utdannelse fra Statens Kunstakademi samt Oslo tegne- og maleskole. Hun har hatt separatutstillinger på blant annet Kunstnerforbundet, Eidsberg Kunstforening, Trafo Kunsthall og Galleri LNM
«På biblioteket I møte med verden har vi for vane å plassere og systematisere det vi ser. Vi putter erfaringene vi sanser og opplever inn i et erfaringskartotek helt automatisk, et slags lager vi konstruerer i hodene våre, som selvfølgelig er ulikt fra menneske til menneske.Faren ved dette selvskrevne behovet for kontroll og oversikt, er at man også risikerer å komme til en forenklet konklusjon. Kunst som det her er snakk om, blir således liggende sammen med liknende kunst i et etterhvert nedstøvet bibliotek. I møte med Hilde Svalheims univers, som er til de grader gjenkjennelig, vil vi derfor naturlig og temmelig raskt legge bildene inn i et figurativt kunst-kammer, om vi da ikke overstyrer denne indre robotbibliotekaren. Hvis vi klarer det, og lar huet jobbe videre med bildene, begynner Svalheims bilder i stedet å vokse. De fanger interessen, blir sprell levende og utkrystalliserer den iboende og bakenforliggende fornuften, som skjuler seg i det hverdagslige og lite spektakulære inntrykket arbeidene gir i starten. Det er noe med detaljene i bildene. Personene vi møter er ikke bare avbildet, de er tillagt noe mer. Vi er betraktere som først ser vanlige relasjoner hos ukjente folk, før det innlysende etterhvert inntreffer; vi kjenner oss selv igjen i bildene. Det er altså like mye det vi ikke ser i bildene, som det vi rent faktisk står og ser på, vi møter. Vi går under lupen og konfronteres i døra, putter oss selv inn i kunstnerens bilder, og lar dem blande seg med egne bilder og erfaringer fra de allerede nevnte private bibliotekene. Deretter opplever og utvikler vi disse bildene og erfaringene sammen med Svalheims. Vi dikter med andre ord videre, og bildet blir således holdt levende, noe som krever troverdighet til det vi ser på.Og jeg tror på hvert eneste av disse bildene; jeg tror at dette er situasjoner og grupperinger som er og har vært. Det interessante er at når jeg etterspør grunnlagene for bildene, alle fotografiene, det være seg reklame, avisartikler, nyhetssaker, og familiealbum, så viser det seg at svært mange av disse foreleggene knapt er gjenkjennelige med oljepastellene. Flere er i tillegg på størrelse med passfoto. Personer er fritt lagt til eller trukket fra etter eget hode, og positurer skiftet og dreid om på. Mye av det jeg ser er altså fiktivt, eller delvis fiksjon. Samtidig ser jeg jo at dette er ekte. Eller; jeg vet at dette er på ordentlig og har skjedd. For jeg står jo og føler bildene, like mye som jeg føler meg selv i bildene.»
Utdrag fra :«Hva Vi egentlig driver med», tanker om Hilde Svalheims nye oljepasteller av Aleksi Mannila-Wildhagen
