Til sin utstilling på BO vil Anna Sofie Mathiasen vise nye arbeider innenfor mediene stop-motion animasjon, collage og tegning – alle med utgangspunkt i Anatomigårdens historie (BOs lokaler). I Mathiasens fiksjonaliserte versjon av et stykke av Oslos byhistorie møter man en rekke både historiske og semifiktive skikkelser; Oslos bøddel, bøddelens lærling, borgerne, liket, den kloke konen mor Sæther, Petite filles, legen og anatomikeren Michael Sjelderup, medisinstudentene, fortelleren, den djevelske revisor Zobolam, Henrik Wergeland og hans to kjæledyr; Hugorm og hesten Veslebrunen. Utstillingen deler tittel med Henrik Wergelands dikt «Pigen på Anatomikammeret». Sentralt i utstillingen er det en stop-motion animasjon med stemmer lest inn av Eirik Sæther, Finn Adrian Jorkjen, Kristoffer Cezinando Karslen, Marianne Heier, Unn Vibeke Hol og Mathiasen selv.
Utstillingen er støttet av Kulturrådet og Billedkunstnernes Vederlagsfond.
Anna Sofie Mathiasen (f. 1995, København) bor og arbeider i Oslo. Mathiasen arbeider med historisk arkivmateriale og personlige minner.Ved hjelp av tegning, collage, installasjon, film og tekst skaper hun nye kombinasjoner og nye fiksjoner. Hun har tidligere stilt ut ved Kunsthall Oslo, Guttormsgaard arkiv (Blaker), Kunstnernes Hus og Destiny’s (Oslo). Hun er representert ved Galleri K i Oslo.
I Pigen paa anatomikammeret[1] benytter Anna Sofie Mathiasen seg av collage og stop motion- animasjon basert på arkivmateriale. Ikke bare er det ulike teknikker, men teknikkene selv blir metode for en mulig sameksistens med historien.
Anatomigården, bygningen som i dag huser (BO) Billedkunstnere i Oslo, var mellom 1815-1852 anatomiavdeling tilhørende det medisinske fakultet ved Universitet i Oslo.[2] Deretter var det offentlige tjenestemenn som tok over anatomiteaterets bygning.[3] Fra 1860 har bygningen vært et sted for kunstnere, og før BO tok over, var det Unge Kunstners Samfund som mellom 1937-2003 disponerte bygningen.[4]
Den historiske figuren som trolig representerer disse tilsynelatende ulike disiplinene best (anatomi, dissekering, samfunnstjeneste, og kunst),[5] er Henrik Wergeland; poet, skribent, avisredaktør, arkivar, samfunnsdebattant, lærlingprest og amatør anatom.[6] Utover skrivegjerningen, var Wergeland svært interessert i medisin. Interessen utviklet seg til å bli en besettelse, og drev Wergeland til å grave opp et lik. Han bar et livslangt nag til advokater, og var i en årelang juridisk uenighet med advokat og revisor Jens Obel Praëm.[7] Som følge av Wergelands uregjerlige livsstil, ble han utestengt fra flere verv som prest. Snarlig etter å ha publisert Pigen paa Anatomikammeret ble Wergeland tilbudt et stipend[8] fra Karl Johan. For pengene bygde Wergeland «Grotten». Grotten ligger rett ved Slottet og langs veien som nå lyder Wergelandsveien.[9] Wergeland døde 37 år gammel og ble begravet i fattigmanns avdeling på Vår Frelsers gravlund, men kroppen ble — etter en offentlig furore— gravd opp og flyttet til den celebre delen av kirkegården, hvor den er den dag i dag.
Bysten til Wergeland på Eidsvollsplass i Oslo ble laget av Brynjulf Bergslien i 1881, og ble laget i Bergsliens atelier i Anatomigården. Området rundt Kvadraturen har også blitt karakterisert som stedet Christian IV ønsket å flytte Oslo etter bybrannen i 1686.[10]
Alt dette, og flere disseksjoner og utgravinger av historien er å finne i Mathiasens utstilling— en utstilling der den lineære historien brytes ned i atomiserte segmenter, som igjen, på tvers av tid, settes sammen i collage og bringes inn i nåtiden. Eksempelvis når Mathiasen iscenesetter seg selv som et avkappet hode; trillende og fortellende gjennom historien, med bidrag fra sin egen medisinske journal. En slags outsider som verken er innenfor eller helt utenfor fortellingen.
I Mathiasens refotograferte collager figurerer historisk materiale fra ulike perioder lagvis; kildene peker tilbake på et opprinnelsestidspunkt, men også mot tidspunktet for når og hvorvidt materialet er blitt arkivert, analysert og digitalisert. I arbeidene dukker karakterer opp som tidligere har opptrådd i Mathiasens arbeider, side om side med nye karakterer oppfunnet av de gamle. Mathiasen approprierer Picassos arbeid Petite Fille, og hver bokstav i alfabet får sin egen «petite-fille». Den subtile refigurasjonen krever på symbolsk vis tilbake alfabetet og tilrettelegger for et nytt.[11] I så måte forhandler verket med historien om bygget— en fortelling om menn. «Petit-fillene» opptrer i Mathiasens film som et kor; de er kvinnelige ånder med dissekerte kropper og avkappede lemmer.[12]
I animasjon kan man bruke såkalte «glipper» eller «mellomrom» mellom to bilder. Disse surreelle segmentene lurer øyet til å «se» kontinuerlige og sammenhengende bevegelser. Mathiasen, derimot, bruker ikke slike «mellomrom». Det er «bevegelse», men uten kontinuum, og understreker dermed selve mekanismen i animasjon; nemlig ett stillbilde etter det andre. Slik blir vi bevisst illusjonen som ligger til grunn for forestillingen om tidens bevegelse og tiden som noe som utgjør en uendelig rekke med «nå» — enheter som kan utvides og innsnevres. I Mathiasens arbeid beveger vi oss gjennom tiden, samtidig som tid beveger seg i oss.
I Mathiasens «body of work» blir åndende av dem med privilegier manet frem, men også andre ukjente kropper nasjonsbyggingen måtte hvile på— de alle, dissekert fra en avgjort posisjon i tid og rom.
- Martin White
Oversatt av Johanne Edvarda Slaatta
[1] En tittel lånt fra et dikt skrevet i 1836 av Henrik Wergeland (1808-1845), der en ung medisinstudent, i ferd med å dissekere et lik, innser at han gjenkjenner den døde kvinnen.
[2]Før det ble anatomigården sies det at bygget var hjemmet til byens bøddel som foretok henrettelser på Christiania torv, rett utenfor Anatomigården. Dette ga huset et alternativt navn: «Mestermannens Hus».
[3] Blant annet politikonstabel Mathias Hansen Stub og apoteker og professor Hans Henrik Maschmann.
[4] Anna Sofie Mathiasen har tidligere jobbet for UKS.
[5] Muligens ikke helt ulik fra Leonardo Da Vinci, som tross alt er en av de mest kjente studenter i anatomi, og en dreven gravplyndrer.
[6] Gjerne regnet som initiativtageren til, eller “faderen” til 17. Mai— Grunnlovsdagen.
[7] Dette var åpenbart en kostbar rettssak for Wergeland.
[8] Det doblet nærmest inntekten hans og Wergeland aksepterte stipendet på bakgrunn av sin rolle som “sammfunnsoppdrager”.
[9] Veien er også der Kunstneres Hus ligger, der Anna Sofie Mathiasen hadde studio i 2020/2021 og stilte ut sitt avgangsarbeid i 2020.
[10] Markert av Wenche Gulbrandsen med en offentlig skulptur og fontene: Christian IV´s Handske.
[11] Et nikk til Martha Roslers ikoniske Semiotics of the Kitchen fra 1975.
[12] Med stemmen til kunstneren Marianne Heier.
